Aftertouch i Burnout 3 og Nietzsches kaos

Juni 2005

Det er når vi møter grenser i livet at vi føler at vi blir sett som mennesker. Barn prøver ut grenser, og ønsker å bli satt grenser for. På samme måte er det ofte forfriskende med krangler i et parforhold, fordi man får bekreftet at både en selv og partneren har sine grenser, grenser som rammer oss inn som individer.

Alt dette er vel og bra, sa Nietzsche, men han mente også at tradisjonen etter Sokrates led under den illusjonen at man kunne man kunne få begrep om hele tilværelsen med de rammene vi lager oss. Utenfor og bakenfor er det nemlig kaos, sa Nietzsche, og det bør vi venne oss til. På samme måte er det i bilspill som Burnout-serien, og i virkelig bilkjøring, man merker bilens grenser og begrensninger gjennom friksjon og g-krefter, og man ønsker hele tida å legge seg så nært grensene for bilens yteevne som mulig.

Slik er det også innen jazzen, man ønsker å skape spenning gjennom harmoniske dissonanser og å ligge rytmisk bakpå eller frampå i forhold til beatet i musikken. Men om det kræsjer for mye sprekker bobla, man mister kontrollen, man har dummet seg ut. Når vi kræsjer i bil i høy hastighet, tar vi spranget ut i kaos, vi tyner ikke bare grensene for vår egen kontroll, vi mister kontrollen fullstendig.

Men i Burnout 3 gjelder ikke dette helt - ved hjelp av aftertouch-funksjonen har man en ørliten grad av styring over vrakets bane mens bilen flyr igjennom lufta i sakte kino. Der naturens lover og nykker ellers ville tatt over ansvaret, har vi lurt oss til en liten innflytelse selv. Vi føler at vi på magisk vis bender naturens lover om tid og rom, rokker ved naturkreftene - gjennom en voldsom kraftanstrengelse med venstre tommel. Dette er selvfølgelig en illusjon, i og med at alt skjer på en TV-skjerm, og det er verken kaos eller naturlover til stede. Egentlig kunne man styrt vraket så lett som bare det, men vi får likevel følelsen av at det er en tung manøver.

Innenfor jazzen kan man ofte høre noe av det samme, når for eksempel Brad Mehldau spiller en pianosolo, jobber seg, kjemper seg oppover i registeret, der han med en siste kraftanstrengelse når den høyeste tonen, mens lytteren følger med i åndeløs spenning. Men det er jo ikke noe vanskelig å spille en lys tone på et piano, det er bare å trykke ned en tangent. Å synge lyst kan være en anstrengelse for noen, ja. Men på et piano, nei mann. Så det han gjør er bare gjennom timingen (ligge bakpå, frampå) i spillet sitt å skape en illusjon av at han sliter, og få oss som lyttere til å leve oss inn i det.

Slik finner vi altså både i jazz og Burnout en flik av det Nietzsche priser ved den greske tragedien: De uforutsigbare og kaotiske dionysiske kreftene får en apollinsk form som gjør at vi kommer i nærheten av dem, får en fornemmelse av kaoset utenfor grensene.