Ratchet&Clank og John Coltrane

Desember 2004

Denne måneden skal vi ta for oss Ratchet&Clank-spillene og jazz. De to første R&C-spillene ble lovprist som foreløpige høydepunkter i plattformspill-sjangerens evolusjon, takket være integreringen av kamper, konkurranser, gode historier og dialog - og ikke minst det fantastiske våpenarsenalet.

Når man har vært gjennom historien en gang, starter man straks på begynnelsen igjen. Og R&C-entusiastene synes slettes ikke det er kjedelig å spille seg igjennom den samme historien igjen, selv om de vet hvordan den ender. Hvorfor? Jo - fordi man hele tiden akkumulerer større og kraftigere våpen og bedre skills. Utbyttet i spillet ligger ikke i komme seg videre, men å drepe monstre og fiender på en mest mulig fantasirik og spektakulær måte. Fokuset flytter seg så å si fra det etiske til det estetiske. Poenget er ikke hva man skal gjøre - det er hvordan.

På samme måte er den låten en jazzmusiker spiller i seg selv ikke det viktigste - det er hvordan han improviserer over den. Også i jazzverdenen ligger utfordringen i å finne nye og friske løsninger. Jazz-improvisatørens utfordring er å finne nye melodier som passer med akkordskjemaet låten er bygd over. Som erstatning for R&Cs våpen og skills, har jazzerne skalaer, licks og chops (chops = jazzmusiker-skills på jazz-språk). Tolv toner kan kombineres i et uendelig antall mer eller mindre halsbrekkende varianter, som man kan finne ut av gjennom å tilbringe et tilsvarende antall timer med nerding på øverommet. Mens musikerne utforsker sitt territorium med ghost notes og multiphonics, går gamerne til sine levels væpnet med morph-o-rays og devastators.

Søker man litt på internettet, finner man fort ut at det også finnes mange R&C-nerder i verden. De legger ut sine erfaringer, metoder og tips i form av Walkthroughs, FAQs og så videre. Her får de anerkjennelse for de utallige timene med arbeid de har lagt ned i å finne ut av spillenes krinkelkroker. Særlig interessant for vårt vedkommende er oversiktene over glitches.

Her forteller ivrige spillere om brister i programmeringen, små feil eller forglemmelser i koden, som gjør at de kan overliste spillets logikk, og gå gjennom vegger eller ta snarveier som "ikke finnes". Vi kan sammenligne med jazz-saksofonisten John Coltrane, som brukte all sin ledige tid til å øve, terpe på små finurligheter, finne nye muligheter til å utforske låtene med sine toner. Han overlistet låtenes kvintfallbaserte logikk gjennom å introdusere de såkalte "Coltrane Changes" - en akkordsekvens som var en ny og til da uhørt måte å komme seg fra A til B.

Tar vi så et lite skritt tilbake, ser vi at det som forener jazzere og spillere her er selve modernitetens prinsipp, framskrittets viktigste betingelse: den menneskelige nysgjerrighet og utforskertrang.